VITENSKAPELIGE TIDSSKRIFTER FORAN STUPET?

Står de vitenskaplige tidsskriftene på kanten av stupet? Går de inn mot slutten av sin eksistens?

Norsk Tidskriftforening og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening hadde nylig et frokostmøte, hvor de kom med påstanden om at åpen tilgang («Open Acess» heretter kalt OA) vil føre til de vitenskaplige tidsskrifters undergang. Bakgrunnen for at de kom med denne påstanden i det hele tatt, var blant annet Brekkeutvalgets innstilling som ble levert til Kunnskapsdepartementet den 23.juni i 2016, men også det økende trykket i fra Forskningsrådet om at de tidsskriftene som får støtte fra staten, skal publiseres med åpen tilgang for alle. Av fagfolkene som var til stede på dette frokostmøte, så var det ingen av dem som snakket direkte imot åpen tilgang, men sammen med møteleder Tore Slaatta var de opptatt av hvordan kvaliteten i det redaksjonelle arbeidet kunne sikres i et OA-regime. Bakgrunnen for at OA-bevegelsen  har utviklet seg i det hele tatt ble kort fortalt av Nils Petter Gleditsch: OA har fått vind i seilene i kampen mot røver-kapitalister som har skrudd opp prisene på abonnementer slik at det har tatt knekken på bibliotekenes budsjetter. – Men, sa Gleditsch, – dette er ikke situasjonen for humanistiske tidsskrifter i Norge! Her har vi utgivernes foreninger, institusjoner men også forlag med svak økonomi.

 

Situasjonen for utgiverne

Norsk Medieforskerlag er en av disse foreningene, de var representert av Terje Colbjørnsen på møtet. En av fordelene du har som medlem i den foreningen var at du fikk tidsskriftet sendt til deg gratis i posten. Etter at det hadde vært åpen tilgang på tidsskriftet i over to år, så hadde nemlig medlemstallene gått noe ned. Dog ikke med så høye tall at det var betydelig merkbart, han savnet nemlig en mer sikker økonomi. Ingen i panelet ønsket  seg en finansiering basert på forfatterbetaling, siden det ville bety at administrasjonsarbeidet for tidsskriftene og forfatterne hadde fått en markant økning. Å skulle kunne konkurrere om gode manus med utenlandske tidsskrift som fortsatt ikke har innført forfatterbetaling, er vanskelig, sa Rune Karlsen fra Tidsskrift for Samfunnsforskning. Åpen tilgang har altså flere mulige utfall, ett av dem kan være at tilgjengeligheten vil gjøre at oppmerksomheten rundt dem øker, som vil føre til at flere melder seg inn i foreningene som lager tidsskriftene. Noe som vil føre til at de får flere betalende medlemmer som er med på å sikre at tidsskriftene kan fortsette sitt liv og virke. Et annet scenario er det at den åpne tilgang vil føre til at folk ikke ser noen grunn til å være medlem, da de kan få tidsskriftet gratis på nett.

 

Økt tilgjengelighet = økt interesse?

Det er imidlertid mange mennesker der ute som foretrekker å lese på papir, og ikke bla seg nedover på en skjerm. I såfall så representer ikke den åpne tilgangen en trussel mot tidsskriftene som det fryktes at vil skje. Men heller som det ble poengtert litt lengre oppe, en fordel!

For det er noe med det at synliggjøring skaper interesse for, og øker tilgangen til noe som kanskje ikke vil vært så synlig hvis det ikke hadde vært for eksponeringen. Og med tanke på at vitenskaplige tidsskrifter i tillegg har en smalere interessegruppe en f.eks. en dagsavis, så er det noe i det at det finnes ikke dårlig pr, da «all reklame er god reklame» så kanskje den åpne tilgangen kun vil ha fordeler. Eller så må man tenke på å få inn inntekter fra andre steder, noe som kan være problematisk for felt som baserer seg på offentlig støtte, men egentlig er det kun tiden som vil vise hva utfallet blir.